onsdag 26. september 2012

Levende litteratur

Noen ganger bare kommer litteraturen til live. Ordene blir til en spillefilm på netthinnen, med en redigerer som tar i bruk en hurtig klipperytme, raske sceneskift og med fantasiens frie spillerom som partner. Omtrent som dette:

tirsdag 25. september 2012

Bokryggpoesi

Bokryggpoesi!

Bilydar: en annerledes diktsamling

Noen ganger kan det være fint å ta frem en diktsamling. Ofte er det da viktig at diktene er tilgjengelige og at de kommuniserer der og da. Derfor ble jeg glad da jeg fikk inn diktsamlingen til Marianne Clementine Håheim; Bilydar, som er nettopp en slik (debut)samling. Noen av diktene er korte, og tar for seg selve skriveprosessen, men også sårhet i forhold til kjælighet:
spåket mitt har blitt for lite
for det kjærleiksdiktet
eg treng å skrive

eg treng å skrive deg i senk
men minnet om deg
har vakse seg like stort som

heile bygningar
og alle gater
eg har mist deg i

berre så du veit det:

dersom hjartet ditt var eit rom
skulle eg gått inn med sko på

markert på det flett nye golvteppet
og knust noko fint

Jeg liker de konkrete og fysiske metaforene som preger Håheims dikt. Det er noe helt spesielt med lyrikk på nynorsk synes jeg. Her er et annet eksempel:

hovuda våre er radioar
med orsakingar på alle frekvensar

hadde du dissekert meg no

ville du sett
at innsida er tapetsert

med bilete av deg
i ulike storleikar

eg går meg vill
langs konturane dine

du er det diktet
det aldri vert noko av

Det er så fint med lyrikk som kommuniserer og som gir leseren vakre bilder å dvele ved. Jeg er spent på å høre mer fra Marianne Clementine. Les mer om diktsamlingen og kommentarer om Bilydar. Kom gjerne innom og lån hos meg på biblioteket.

Kilde: Marianne Clementine Bilydar, Forlaget Oktober, 2012.

mandag 24. september 2012

Hva leser du for tiden?




Siste bok i triologien til Zafon

Jeg gleder meg til siste bok i triologien til Carlos Ruiz Zafon. Den er snart inne på biblioteket. Jeg er veldig glad i romaner som lar byen "komme til live" og det klarer Zafon på mesterligvis i disse bøkene. Å følge karakterer fra bok til bok er spennende, og der er som å følge gamle bekjente når du åpner bøkene. Når jeg er ferdig med Himmelens fange skal jeg begynne på Lukkede rom av Care Santos som også er en såkalt Barcelona-roman. Den er også snart tilgjengelig på biblioteket.

 






fredag 19. november 2010

God helg;)

Det var kaldt da jeg gikk til jobben i dag. Det er offisielt høst! (snart vinter og snø og kanskje?) Jeg gir dere Elizabeth Barrett Brownings vakre høstdikt med ønske om en god helg, helst inne i varmen, kanskje med en god bok?


The Autumn by Elizabeth Barrett Browning
Go, sit upon the lofty hill,
And turn your eyes around,
Where waving woods and waters wild
Do hymn an autumn sound.
The summer sun is faint on them --
The summer flowers depart --
Sit still -- as all transform'd to stone,
Except your musing heart.

How there you sat in summer-time,
May yet be in your mind;
And how you heard the green woods sing
Beneath the freshening wind.
Though the same wind now blows around,
You would its blast recall;
For every breath that stirs the trees,
Doth cause a leaf to fall.

Oh! like that wind, is all the mirth
That flesh and dust impart:
We cannot bear its visitings,
When change is on the heart.
Gay words and jests may make us smile,
When Sorrow is asleep;
But other things must make us smile,
When Sorrow bids us weep!

The dearest hands that clasp our hands, --
Their presence may be o'er;
The dearest voice that meets our ear,
That tone may come no more!
Youth fades; and then, the joys of youth,
Which once refresh'd our mind,
Shall come -- as, on those sighing woods,
The chilling autumn wind.

Hear not the wind -- view not the woods;
Look out o'er vale and hill-
In spring, the sky encircled them --
The sky is round them still.
Come autumn's scathe -- come winter's cold --
Come change -- and human fate!
Whatever prospect Heaven doth bound,
Can ne'er be desolate.
(Kilde http://famouspoetsandpoems.com)

onsdag 3. november 2010

Noveller!

En av de nyeste novellesamlingene jeg har fått på biblioteket er Karine Nyborgs skjønnlitterære debut Ikke rart det kommer kråker, utgitt på Aschehoug. Denne novellesamlingen fortjener virkelig mer oppmerksomhet, og jeg håper noen av dere tar turen innom og låner den. Personlig leser jeg svært lite noveller, noe som er synd, siden jeg egentlig liker den ofte stramme komposisjonen og den underlige følelsen av at det ligger så mye mer under overflaten innen denne litterære sjangeren. Jeg fikk for alvor øynene opp for novellesjangeren da jeg studerte. Da jeg tok et innføringskurs til hovedoppgaveskrivingen, var ett av temaene nettopp novellen og Raymond Carver. Siden har jeg tenkt på denne amerikanske forfatteren som den ultimate novelleforfatteren. Det er jo egentlig litt synd å være så bastant, for det finnes jo så mange gode novelleforfattere, men jeg merker jeg oftes tenker på Raymond Carver når jeg snakker eller skriver om noveller.

Hvorfor nettopp Carver kan en kanskje spørre om? Raymond Carver (1938-1988) blir ofte sammenlignet med (selveste) Hemingway, og novellene hans er preget av en trishet og hverdagslighet som jeg føler egentlig er litt uamerikansk. Men så blir det da også ofte sagt at Raymond Carver skildrer i sine noveller mennesker som ikke får ta del i den "amerikanske drømmen." Selv slet forfatteren med alkoholproblemer, noe som også er et gjennomgangstema i mange av novellene hans. Personlig liker jeg novellene hans så godt fordi han i så stor grad klarer å skildre en tone i sine noveller; det er en så utpreget stemning som blir skildret at det sitter igjen lenge i deg når du har lest dem. Det er litt samme stemningen en også kan finne igjen hos den norske novellemesteren Kjell Askildsen, som kanskje ligner litt på Carver på stil og tone. Og når vi først er inne på noveller føler jeg meg forpliktet til å også nevne kanandiske Alice Munro, som jeg også tidligere har nevnt på bloggen, som kanskje blir sett på som den fremste nålevende novelleforfatteren. Hennes noveller kjennetegnes blant annet ved å romme hele livsløp i korte fortellinger. Les mer om henne her.

Men tilbake til novellesamlingen jeg egenlig begynte dette innlegget med. Ikke rart det kommer kråker er en samling noveller som alle har en stilsikker tone og som skildrer mellommenneskelige forhold som vi alle kan relatere oss til. Jeg liker det knappe språket til Nyborg, hun undervurderer ikke leseren, og i mange av novellene er det opp til leser å selv tolke hva som egentlig har skjedd eller kommer til å skje med karakterene. Stilen hennes gjør derfor novellene hennes spennende å lese.

Ta f.eks tittelnovellen. Her er det forholdet mellom to kvinner som blir skildret. Utenfra kan det se ut som en helt hverdagslig situasjon der en kvinne leverer barnet sitt på barnehagen. Men en merker fort den rare stemningen og det spente forholdet mellom disse to kvinnene. Hva har egentlig skjedd mellom disse to? Hovedpersonen, som også synsvinkelen ligger hos, har et svært ambivalent forhold til Idun, som hun kalles, kvinnen som jobber i barnehagen. Det er nesten ubehagelig personlig til tider å lese tankene hennes, som både preges av hat og fascinasjon på samme tid. Novellen har en såkalt åpent slutt, der det er opp til leser å avgjøre hva som skjer videre. En stemning som ikke røper alt er også å finne i Snakke med fremmede, som utspiller seg i et bibliotek (!). Her er det forholdet mellom en mor og hennes datter som blir skildret, og vi aner at moren har en uro som plager henne. Fin og var novelle om en mors indre tanker.

Håper dere tar dere tid til å lese noveller innimellom. Kom gjerne innom mediateket hvis du ønsker andre noveller anbefalt. Vi har en god samling å velge blant:)

tirsdag 26. oktober 2010

Shakespeare på en tirsdag

Leser du noe kjekt for tiden? For tiden er jeg langt inn i Shakespeares verden, ettersom jeg holder på med underholdningsromanen Shakespeares hemmelighet av Jennifer Lee Carrell. I så måte presenterer jeg ett av favorittutdraget mitt fra den store skald, nemlig Jaques monolog fra komedien As You Like It (1600), som handler om at vi alle spiller ulike roller i et langt livsskuespill, ut i fra hvem vi er, og hvor vi er i livet:

All the world's a stage,
And all the men and women merely players:
They have their exits and their entrances;
And one man in his time plays many parts,
His acts being seven ages. At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.
And then the whining school-boy, with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school. And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow. Then a soldier,
Full of strange oaths and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon's mouth. And then the justice,
In fair round belly with good capon lined,
With eyes severe and beard of formal cut,
Full of wise saws and modern instances;
And so he plays his part. The sixth age shifts
Into the lean and slipper'd pantaloon,
With spectacles on nose and pouch on side,
His youthful hose, well saved, a world too wide
For his shrunk shank; and his big manly voice,
Turning again toward childish treble, pipes
And whistles in his sound. Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.


(Kilde http://www.phrases.org.uk/meanings/28900.html, monolog hentet fra akt II, scene VII)