mandag 3. august 2009

Det absurde



For noen dager siden var jeg innom hjemmesiden til Rogaland teater, ettersom jeg var litt spent på hva som sto på høstprogrammet i år. Og forventningene mine ble absolutt innfridd; det er mye å glede seg til hvis du er interessert i teater de neste månedene. Noe av det jeg er mest spent på i høstprogrammet er oppsetningen av Sluttspill av den irske dramatikeren og nobelprisvinner Samuel Beckett (1906-1989). Samuel Beckett er kanskje den forfatteren vi først og fremst forbinder med såkalt absurd drama. Mest kjent er hans stykke Mens vi venter på Godot (1952) som av mange regnes for å være det absurde dramas gjennombrudd. Opprinnelig oppstod denne type dramatikk som genre på 1950-tallet i Paris, og denne retningen hadde til hensikt å vise nettopp det latterlige i tilværelsen. En kan selvsagt spørre seg hva det absurde er; og Beckett selv skal ha sagt at det er absurd å kalle noe absurd, så noe konkret må en vel kunne si om slike drama? Generelt kan vi påpeke at det dreier seg om det motsatte av såkalt klassisk dramatikk slik vi gjerne kjenner fra de greske dramaene. Vi sier ofte at denne type drama bryter med vante teaterkonvensjoner og har ingen konvensjonell dramatisk struktur. I absurd drama har vi altså ingen spesielle helter eller heltinner, ingen konkret handling, og den handlingen som finnes er ofte en serie med repeterende handlinger og fraser. Karakterene befinner seg ofte i et drømmeliknende landskap, og ofte er mangelen på kommunikasjon et gjennomgående tema, gjerne blandet en burelsk/tragikomisk humor. Denne type drama er altså en blanding av farse og alvor. Andre typiske kjennetegn på denne type drama er ordspill og mye bruk av ironi.
Mye av bakgrunnen for det absurde drama må sees i sammeheng med samfunnsforhold og dramatikerenes egen bakgrunn. I etterkrigs-tiden var det mange av dramatikerene innen denne retningen som levde i eksil; dette er også et viktig tema i denne type dramatikk. I tillegg til Beckett, har også rumeneren Eugène Ionesco og russisk-franske Arthur Adamov denne bakgrunnen. Det var også en generell holdning blant mange av disse dramatikerne at livet og den moderne verden var absurd; at samfunnet var i forandring med en oppløsning av tradisjonelle religiøse og kulturelle verdier. Dette påvirket også dramatikken. 
Personlig har jeg sans for absurde drama mye på grunn av den umiddelbare humoren som finnes her. Jeg liker ordspillene og ironien som Becketts karakterer innehar. I tillegg har dramaene en aktuell tematikk; ensomhet, isolasjon og fremmedgjøring er aspekter som også opptar mennesker i dag. 
29. august kan du gå og se Sluttspill på Rogaland teater. Hvis du er interessert i drama kan du også låne Å lese drama- en innføring i teori og analyse som jeg tok inn på biblioteket i vår. 
Nedenfor kan du se skuespiller Anders Dale snakke om Sluttspill:




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar