Havet knuse mot strand

Selvsagt har jeg et forhold til Kolbein Falkeid, jeg er jo fra Haugesund. Selv om dikteren selv egentlig ikke vil vedkjenne seg å være en "Haugesunds-dikter" synes jeg  å merke en unektelig "himfølelse" og lukt av sjøsprøyt i mye av lyrikken hans. For å understreke min lokale tilhørighet ytterligere har jeg lånt et bilde tatt av min far som viser Sandvesanden på Karmøy.

Jeg tør vel påstå at Kolbein Falkeid er en av vår tids mest avholdte og folkekjære lyriker. 

Han debuterte i 1962 med diktsamlingen Gjennom et glasskår. Gjennom tidene har det blitt over 30 utgivelser fra den produktive forfatteren. Rent litteraturteoretisk plasserer vi Falkeid innen den sentrallyriske tradisjonen; det handler ofte om de evige spørsmål i hans lyrikk; livet, døden, havet og kjærligheten sagt på en enkel måte. Sentrallyrikken handler ofte også om å fange en viss følelse, såkalt stemningslyrikk, noe en godt kan påstå Falkeids lyrikk er.  

Ofte deler vi dikterens lyrikk i to perioder der diktsamlingen En annen sol (1989) markerer et skille. Fram mot denne diktsamlingen var Falkeids lyrikk enkel både i form og innhold, men etter at datteren tok sitt eget liv preget dette forfatteren i den grad at også lyrikken endret seg. En annen sol ble dikterens egentlige gjennom brudd, og fikk strålende kritikker da den kom ut. Etter denne samlingen ble lyrikken mørkere og fikk et tyngre preg både når det gjelder billedspråk og form.

På biblioteket har vi nettopp fått inn boka Kolbein Falkeid - et nærbilde. Den som ser i brønnen stirrer nedenfra. Denne boka er ført i pennen av forfatter Ketil Bjørnstad og er et samtaleportrett og en biografi på samme tid. Boka omhandler tema som døden, det å miste et barn, livet til sjøs og alderdommen. Falkeid forteller også om hva som inspirerer ham og om sine litterære forbilder. Avslutter med utdrag fra det diktet som for meg framstår som et av Falkeids fineste:

Tir n`a Noir

Det e svart november. Havet knuse mot strand

Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.

Meg eg huske endå vakre Mary Mc Kear

longt mot vest i Tir n`a Noir

Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blo?

Eg kan hørra deg le. Eg kan huska du lo.

Bakom horisontar

Så forvitra og glir

E du mi,

mi Mary McKear.

(...)

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,

og min livbåt blir låra i seks fot med jord,

seil`eg vest i havet te Mary McKear i 

det grønne Tir n`a Noir.

Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst

kor allting e sinn og eg hørre di røst:

Horisontar fins`kje.

Alt du tar på forblir,

eg e di,

di Mary Mc Kear.

Tekst hentet fra Vamps Gomorgen, Søster, Major Studio/Musikkoperatørene, 1993.