En av de nyeste novellesamlingene jeg har fått på biblioteket er Karine Nyborgs skjønnlitterære debut Ikke rart det kommer kråker, utgitt på Aschehoug. Denne novellesamlingen fortjener virkelig mer oppmerksomhet, og jeg håper noen av dere tar turen innom og låner den. Personlig leser jeg svært lite noveller, noe som er synd, siden jeg egentlig liker den ofte stramme komposisjonen og den underlige følelsen av at det ligger så mye mer under overflaten innen denne litterære sjangeren. Jeg fikk for alvor øynene opp for novellesjangeren da jeg studerte. Da jeg tok et innføringskurs til hovedoppgaveskrivingen, var ett av temaene nettopp novellen og Raymond Carver. Siden har jeg tenkt på denne amerikanske forfatteren som den ultimate novelleforfatteren. Det er jo egentlig litt synd å være så bastant, for det finnes jo så mange gode novelleforfattere, men jeg merker jeg oftes tenker på Raymond Carver når jeg snakker eller skriver om noveller.
Hvorfor nettopp Carver kan en kanskje spørre om? Raymond Carver (1938-1988) blir ofte sammenlignet med (selveste) Hemingway, og novellene hans er preget av en trishet og hverdagslighet som jeg føler egentlig er litt uamerikansk. Men så blir det da også ofte sagt at Raymond Carver skildrer i sine noveller mennesker som ikke får ta del i den "amerikanske drømmen." Selv slet forfatteren med alkoholproblemer, noe som også er et gjennomgangstema i mange av novellene hans. Personlig liker jeg novellene hans så godt fordi han i så stor grad klarer å skildre en tone i sine noveller; det er en så utpreget stemning som blir skildret at det sitter igjen lenge i deg når du har lest dem. Det er litt samme stemningen en også kan finne igjen hos den norske novellemesteren Kjell Askildsen, som kanskje ligner litt på Carver på stil og tone. Og når vi først er inne på noveller føler jeg meg forpliktet til å også nevne kanandiske Alice Munro, som jeg også tidligere har nevnt på bloggen, som kanskje blir sett på som den fremste nålevende novelleforfatteren. Hennes noveller kjennetegnes blant annet ved å romme hele livsløp i korte fortellinger. Les mer om henne her.
Men tilbake til novellesamlingen jeg egenlig begynte dette innlegget med. Ikke rart det kommer kråker er en samling noveller som alle har en stilsikker tone og som skildrer mellommenneskelige forhold som vi alle kan relatere oss til. Jeg liker det knappe språket til Nyborg, hun undervurderer ikke leseren, og i mange av novellene er det opp til leser å selv tolke hva som egentlig har skjedd eller kommer til å skje med karakterene. Stilen hennes gjør derfor novellene hennes spennende å lese.
Ta f.eks tittelnovellen. Her er det forholdet mellom to kvinner som blir skildret. Utenfra kan det se ut som en helt hverdagslig situasjon der en kvinne leverer barnet sitt på barnehagen. Men en merker fort den rare stemningen og det spente forholdet mellom disse to kvinnene. Hva har egentlig skjedd mellom disse to? Hovedpersonen, som også synsvinkelen ligger hos, har et svært ambivalent forhold til Idun, som hun kalles, kvinnen som jobber i barnehagen. Det er nesten ubehagelig personlig til tider å lese tankene hennes, som både preges av hat og fascinasjon på samme tid. Novellen har en såkalt åpent slutt, der det er opp til leser å avgjøre hva som skjer videre. En stemning som ikke røper alt er også å finne i Snakke med fremmede, som utspiller seg i et bibliotek (!). Her er det forholdet mellom en mor og hennes datter som blir skildret, og vi aner at moren har en uro som plager henne. Fin og var novelle om en mors indre tanker.
Håper dere tar dere tid til å lese noveller innimellom. Kom gjerne innom mediateket hvis du ønsker andre noveller anbefalt. Vi har en god samling å velge blant:)
Noveller er for meg litteraturens kammermusikk.
SvarSlettTakk for inspirende blog!
Paal (ex webmaster forus.vgs)
Så poetisk sagt! Og så sant! Noveller bør fremheves mer. Så kjekt at bloggen kan inspirere:)
SvarSlett