Bilydar: en annerledes diktsamling

Noen ganger kan det være fint å ta frem en diktsamling. Ofte er det da viktig at diktene er tilgjengelige og at de kommuniserer der og da. Derfor ble jeg glad da jeg fikk inn diktsamlingen til Marianne Clementine Håheim; Bilydar, som er nettopp en slik (debut)samling. Noen av diktene er korte, og tar for seg selve skriveprosessen, men også sårhet i forhold til kjælighet:

spåket mitt har blitt for lite

for det kjærleiksdiktet

eg treng å skrive

eg treng å skrive deg i senk

men minnet om deg

har vakse seg like stort som

heile bygningar

og alle gater

eg har mist deg i

berre så du veit det:

dersom hjartet ditt var eit rom

skulle eg gått inn med sko på

markert på det flett nye golvteppet

og knust noko fint

Jeg liker de konkrete og fysiske metaforene som preger Håheims dikt. Det er noe helt spesielt med lyrikk på nynorsk synes jeg. Her er et annet eksempel:

hovuda våre er radioar

med orsakingar på alle frekvensar

hadde du dissekert meg no

ville du sett

at innsida er tapetsert

med bilete av deg

i ulike storleikar

eg går meg vill

langs konturane dine

du er det diktet

det aldri vert noko av

Det er så fint med lyrikk som kommuniserer og som gir leseren vakre bilder å dvele ved. Jeg er spent på å høre mer fra Marianne Clementine. Les mer om diktsamlingen og kommentarer om Bilydar. Kom gjerne innom og lån hos meg på biblioteket.

Kilde: Marianne Clementine Bilydar, Forlaget Oktober, 2012.

Noveller!

En av de nyeste novellesamlingene jeg har fått på biblioteket er Karine Nyborgs skjønnlitterære debut Ikke rart det kommer kråker, utgitt på Aschehoug. Denne novellesamlingen fortjener virkelig mer oppmerksomhet, og jeg håper noen av dere tar turen innom og låner den. Personlig leser jeg svært lite noveller, noe som er synd, siden jeg egentlig liker den ofte stramme komposisjonen og den underlige følelsen av at det ligger så mye mer under overflaten innen denne litterære sjangeren. Jeg fikk for alvor øynene opp for novellesjangeren da jeg studerte. Da jeg tok et innføringskurs til hovedoppgaveskrivingen, var ett av temaene nettopp novellen og Raymond Carver. Siden har jeg tenkt på denne amerikanske forfatteren som den ultimate novelleforfatteren. Det er jo egentlig litt synd å være så bastant, for det finnes jo så mange gode novelleforfattere, men jeg merker jeg oftes tenker på Raymond Carver når jeg snakker eller skriver om noveller.

Hvorfor nettopp Carver kan en kanskje spørre om? Raymond Carver (1938-1988) blir ofte sammenlignet med (selveste) Hemingway, og novellene hans er preget av en trishet og hverdagslighet som jeg føler egentlig er litt uamerikansk. Men så blir det da også ofte sagt at Raymond Carver skildrer i sine noveller mennesker som ikke får ta del i den "amerikanske drømmen." Selv slet forfatteren med alkoholproblemer, noe som også er et gjennomgangstema i mange av novellene hans. Personlig liker jeg novellene hans så godt fordi han i så stor grad klarer å skildre en tone i sine noveller; det er en så utpreget stemning som blir skildret at det sitter igjen lenge i deg når du har lest dem. Det er litt samme stemningen en også kan finne igjen hos den norske novellemesteren Kjell Askildsen, som kanskje ligner litt på Carver på stil og tone. Og når vi først er inne på noveller føler jeg meg forpliktet til å også nevne kanandiske Alice Munro, som jeg også tidligere har nevnt på bloggen, som kanskje blir sett på som den fremste nålevende novelleforfatteren. Hennes noveller kjennetegnes blant annet ved å romme hele livsløp i korte fortellinger. Les mer om henne her.

Men tilbake til novellesamlingen jeg egenlig begynte dette innlegget med. Ikke rart det kommer kråker er en samling noveller som alle har en stilsikker tone og som skildrer mellommenneskelige forhold som vi alle kan relatere oss til. Jeg liker det knappe språket til Nyborg, hun undervurderer ikke leseren, og i mange av novellene er det opp til leser å selv tolke hva som egentlig har skjedd eller kommer til å skje med karakterene. Stilen hennes gjør derfor novellene hennes spennende å lese.

Ta f.eks tittelnovellen. Her er det forholdet mellom to kvinner som blir skildret. Utenfra kan det se ut som en helt hverdagslig situasjon der en kvinne leverer barnet sitt på barnehagen. Men en merker fort den rare stemningen og det spente forholdet mellom disse to kvinnene. Hva har egentlig skjedd mellom disse to? Hovedpersonen, som også synsvinkelen ligger hos, har et svært ambivalent forhold til Idun, som hun kalles, kvinnen som jobber i barnehagen. Det er nesten ubehagelig personlig til tider å lese tankene hennes, som både preges av hat og fascinasjon på samme tid. Novellen har en såkalt åpent slutt, der det er opp til leser å avgjøre hva som skjer videre. En stemning som ikke røper alt er også å finne i Snakke med fremmede, som utspiller seg i et bibliotek (!). Her er det forholdet mellom en mor og hennes datter som blir skildret, og vi aner at moren har en uro som plager henne. Fin og var novelle om en mors indre tanker.

Håper dere tar dere tid til å lese noveller innimellom. Kom gjerne innom mediateket hvis du ønsker andre noveller anbefalt. Vi har en god samling å velge blant:)

Fornøyelig metalitteratur

En av de mest merkverdige bøkene jeg leste i fjor var Alan Bennsts En uvanlig leser. Nå har vi tatt denne høyst uvanlige lille boka inn på biblioteket, og jeg anbefaler alle som vil ha en lettlest og spesiell leseopplevelse å ta fatt på denne romanen. Boka handler om noe så enkelt-eller vanlig, for å spille litt på bokas tittel, som kjærlighet til litteraturen, men i form av ganske uvanlig leser, (derav tittelen) som dronning Elisabeth II av England. Boka er skrevet i en lett språkdrakt med mye humor med en typisk engelsk vittighet over seg, og jeg synest oversetteren har gjort en god jobb med å få frem en lett slentrende, litt snobbete og småpratete stiltone.

For hva skjer den dagen en bokbuss besøker Buckingham Palace, og Dronningen tilfeldigvis er på tur med hundene sine? Etter å ha fått låne en bok som ikke faller helt i smak, så låner hun en ny, og blir bokstavelig talt helt hekta. Hele hverdagen til dronningen blir nå konsentrert rundt litteraturen, og hun bare må diskutere bøker med menneskene rundt seg, enten det er statsministeren eller tjenerne sine. Hun ansetter sågar en av tjenerne sine, Normann, til å bli en litteraturassistent, eller amanuensis, som hun selv velger å kalle ham. Og ettersom historien utspiller seg, blir dronningen mer og mer besatt av bøkene-det er nesten som et sjokk for dronningen å møte bøkenes verden. Og hvorfor opplever dronningen denne plutselige og uvanlige fascinasjonen over litteraturens magiske grep kan en kanskje spørre seg? Hun forklarer det selv med at hun som dronning aldri har hatt en hobby, hun er et handlingsmennneske, og da passer det seg ikke å lese bøker. Denne holdningen går hun imidlertid sterkt tilbake på senere: "Hvorfor skulle offentligheten bry seg om hva jeg leser? Dronningen leser. Det er alt de trenger å vite. `Og hva så?`tenker jeg de fleste vil si til det." (s.44)

En uvanlig leser kan godt kalles en metaroman, altså litteratur som diskuterer/refererer til litteraturen og skriveprosessen og er et kjent og velbrukt motiv opp gjennom historien. Mest kjent er kanskje Miguel de Cervantes Don Quijote, en mesterlig og ironisk ridderoman hvor leseren virkelig får brynt seg på ulike historier som relateres til det å fortelle en historie og spørsmål knyttet til litteraturens verden. Hvis du er interessert i mer moderne forfattere som skriver metalitteratur kan nevnes Paul Auster og Umberto Eco.