Shakespeare på en tirsdag

Leser du noe kjekt for tiden? For tiden er jeg langt inn i Shakespeares verden, ettersom jeg holder på med underholdningsromanen Shakespeares hemmelighet av Jennifer Lee Carrell. I så måte presenterer jeg ett av favorittutdraget mitt fra den store skald, nemlig Jaques monolog fra komedien As You Like It (1600), som handler om at vi alle spiller ulike roller i et langt livsskuespill, ut i fra hvem vi er, og hvor vi er i livet:

All the world's a stage,
And all the men and women merely players:
They have their exits and their entrances;
And one man in his time plays many parts,
His acts being seven ages. At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.
And then the whining school-boy, with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school. And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow. Then a soldier,
Full of strange oaths and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon's mouth. And then the justice,
In fair round belly with good capon lined,
With eyes severe and beard of formal cut,
Full of wise saws and modern instances;
And so he plays his part. The sixth age shifts
Into the lean and slipper'd pantaloon,
With spectacles on nose and pouch on side,
His youthful hose, well saved, a world too wide
For his shrunk shank; and his big manly voice,
Turning again toward childish treble, pipes
And whistles in his sound. Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

(Kilde http://www.phrases.org.uk/meanings/28900.html, monolog hentet fra akt II, scene VII)

Det absurde

For noen dager siden var jeg innom hjemmesiden til Rogaland teater, ettersom jeg var litt spent på hva som sto på høstprogrammet i år. Og forventningene mine ble absolutt innfridd; det er mye å glede seg til hvis du er interessert i teater de neste månedene. Noe av det jeg er mest spent på i høstprogrammet er oppsetningen av Sluttspill av den irske dramatikeren og nobelprisvinner Samuel Beckett (1906-1989). Samuel Beckett er kanskje den forfatteren vi først og fremst forbinder med såkalt absurd drama. Mest kjent er hans stykke Mens vi venter på Godot (1952) som av mange regnes for å være det absurde dramas gjennombrudd. Opprinnelig oppstod denne type dramatikk som genre på 1950-tallet i Paris, og denne retningen hadde til hensikt å vise nettopp det latterlige i tilværelsen. En kan selvsagt spørre seg hva det absurde er; og Beckett selv skal ha sagt at det er absurd å kalle noe absurd, så noe konkret må en vel kunne si om slike drama? Generelt kan vi påpeke at det dreier seg om det motsatte av såkalt klassisk dramatikk slik vi gjerne kjenner fra de greske dramaene. Vi sier ofte at denne type drama bryter med vante teaterkonvensjoner og har ingen konvensjonell dramatisk struktur. I absurd drama har vi altså ingen spesielle helter eller heltinner, ingen konkret handling, og den handlingen som finnes er ofte en serie med repeterende handlinger og fraser. Karakterene befinner seg ofte i et drømmeliknende landskap, og ofte er mangelen på kommunikasjon et gjennomgående tema, gjerne blandet en burelsk/tragikomisk humor. Denne type drama er altså en blanding av farse og alvor. Andre typiske kjennetegn på denne type drama er ordspill og mye bruk av ironi.

Mye av bakgrunnen for det absurde drama må sees i sammeheng med samfunnsforhold og dramatikerenes egen bakgrunn. I etterkrigs-tiden var det mange av dramatikerene innen denne retningen som levde i eksil; dette er også et viktig tema i denne type dramatikk. I tillegg til Beckett, har også rumeneren Eugène Ionesco og russisk-franske Arthur Adamov denne bakgrunnen. Det var også en generell holdning blant mange av disse dramatikerne at livet og den moderne verden var absurd; at samfunnet var i forandring med en oppløsning av tradisjonelle religiøse og kulturelle verdier. Dette påvirket også dramatikken. 

Personlig har jeg sans for absurde drama mye på grunn av den umiddelbare humoren som finnes her. Jeg liker ordspillene og ironien som Becketts karakterer innehar. I tillegg har dramaene en aktuell tematikk; ensomhet, isolasjon og fremmedgjøring er aspekter som også opptar mennesker i dag. 

29. august kan du gå og se Sluttspill på Rogaland teater. Hvis du er interessert i drama kan du også låne Å lese drama- en innføring i teori og analyse som jeg tok inn på biblioteket i vår. 

Nedenfor kan du se skuespiller Anders Dale snakke om Sluttspill:

Jon Fosse

Vi har nettopp fått inn dramastykket Desse auga av Jon Fosse. Dette stykket hadde sin urpremiere i fjor under kulturbyfeiringen. Det ble satt opp som en utendørssetting på Lundsneset, og det må ha vært en fantastiskt opplevelse med fjell og hav i bakgrunnen som må ha gitt en storslagen effekt. Stykket tar for seg et par i to faser i livet, først når de møtes ved havet og forelsker seg, og senere når de har blitt gamle. Dramaet tematiserer spørsmål som hvor vi kommer fra og hvor vi går hen. Legg gjerne igjen en kommentar her hvis du var så heldig å være der. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest mye dramatikk av Jon Fosse. Best kjenner jeg han som oversetter. Da tenker jeg spesielt på hans oversettelse av den britiske dramatikeren Sarah Kanes verker, som jeg skrev om i hovedoppgaven min. 

Jon Fosse regnes kanskje for å være den fremste av nålevende og europeiske dramatikere. Han ble for alvor kjent her til lands på 90-tallet, da han også opplevde internasjonal suksess. Fosse ble født i 1959 i Haugesund, oppvokst i Stradebam i Kvam i Hardanger og bor i dag i Bergen. Han debuterte i 1983 med romanen Raudt, svart. Hans første skuespill kom i 1994; Og aldri skal vi skijlast. Fosse er en allsidig forfatter som har skrevet både romaner, noveller, dikt, barnebøker, essays og som sagt en omfattende dramatikk. Av kjente barnebøker kan boka Uendeleg seint nevnes (1989), som var et samarbeid med Alf-Kaare Berg og som han fikk Nynorsk Barnelitteraturpris for. Hans verker er oversatt til over førti ulike språk og han har blant annet blitt kalt den nye Ibsen på grunn av sin sin evne til å nå ut til folket. Ibsenkoblingen hos Fosse finner vi også i det faktum at han tar i bruk den retrospektive metode som vi også kjenner igjen fra Ibsen; ting som har skjedd i fortida blir avdekket i løpet av dramaet og får avgjørende konsekvenser for handlingen og karaktererene i stykket.

Det første som kanskje slår en når en tenker på Fosses dramatikk er hans nynorsk, som også har blitt mye parodiert opp gjennom tidene. Fram til 90-tallet ble han også dramatikken hans sett på som utilgjengelig og vanskelig. Etter 90-tallet har imidlertid synet på Fosse gradvis forandret seg. 

Rent tematisk handler mye av Fosses dramatikk om døden, kjærligheten, sorg og savn. Personene er fåmælte, ofte knyttet til kystkulturen på Vestlandet. Når en snakker om Fosses dramatikk er det allikevel ikke selve tematikken som er den mest sentrale. Fosse er opptatt av kommunikasjon mellom mennesker, samtaler mellom folk, det som blir sagt og det som ikke blir sagt. Ofte snakker vi også om Fosse-stilen når vi omtaler hans dramatikk; det handler om selve stildraget, som er ganske spesielt. Hvis du leser et Fossestykke vil du oppdage at det myldrer av repitisjoner, ord og vendinger blir gjentatt og en opplever en slags rytme i teksten. Slik sett minner mye av dramatikken hans om såkalt absurd drama slik vi for eksempel kjenner det fra Beckett. Når det gjelder det rytmiske i Fosses dramatikk så kan kanskje det spores tilbake til hans ungdom da han spilte i et band. Han har alltid vært opptatt av den lydlige, musikalske kvaliteteten ved teksten. Teksten som sådan er kanskje viktigere enn historien som blir fortalt i Fosses dramatikk. Det er nemlig ikke lett å gi et handlingsreferat fra et Fosse-stykke hvis du har sett det oppført.

Hvis du er interessert i Jon Fosse kan du se Ylajali som går på Rogaland teater i disse dager. Stykket er delvis basert på Knut Hamsuns roman Sult, og har form av en indre monolog som viser oss det komiske i "tilværelsens uutholdelige letthet" som det heter fra teateromtalen. Vi har også et godt utvalg av hans dramatikk på biblioteket, bl.a Draum om hausten (1999), Dødsvariasjonar (2002) og Besøk, Vinter, Ettermiddag: tre skodespel (2000). 

Rebellen Shakespeare

For tiden går Stormen av William Shakespeare på Rogaland teater; en oppsetning som er verdt et besøk for alle som ønsker å se et magisk stykke om hevn, kjærlighet og oppgjør med gamle fiender. Dikteren fra Stratford har produsert evige klassikere, og hans drama er selvsagt et must på et bibliotek. I siste forsyning fra kulturfondet fikk vi inn det historiske dramaet Henrik IV i gjendiktning ved Edvard Hoem. Dramaet er en fortsettelse på Richard II, og handler egentlig om prins Henry, ikke kongen Henrik som stykket er oppkalt etter. Dramaet begynner ved at det er opprør i landet, og kongen Henrik må forsvare landet og tronen. Prins Henry er imidlertid ikke like interessert i politikk og forsvar som sin far, og er mest opptatt av festing, jenter og å tilbringe tid med sin gode venn sir John Falstaff. Han er en beduggen og ufordragelig narr, men han har også en positivitet rundt seg; en livsbejanede karakter med andre ord. Blant annet har han en språkbruk som vil sjokkere de fleste. Henrik IV er like mye et dannelsesdrama som et historisk et, ettersom mye av tematikken kretser rundt Henrys prosess mot det å ta over tronen og gjøre seg fortjent til tittelen som prins. 

Shakespeares drama har fått et ufortjent rykte på seg som vanskelig tilgjengelige med en ganske komplisert språkbruk. Til dels er dette sant, men Shakespeare skrev for folket, og dramaene hans har i så måte alltid vært kommersielle. Som dramatiker opponerte han mot gamle teaterkonvensjoner; blant annet bryter han med reglen om enhet i tid, sted og handling.  I tillegg blander han det høyverdige med det mer lavmålsaktige, dramaene handler ofte om opphøyde karakterer, men en vil ofte også finne innslag av fyll, vulgariteter og tragikomiske innslag i hans drama. 

Shakespeare slutter aldri å fascinere meg, mye fordi karakterene er så sammensatte. De fleste karakterer hos Shakespeare har en kompleksitet hos seg som gjør at de ikke kan settes i bås. Den amerikanske litteraturforskeren Harold Bloom skriver mer om dette i sin Shakespeare-guide; der han faktisk setter frem den sterke påstanden om at dikteren har vært med på å forme oppfatningen av hvordan vi i den vestlige verden ser på oss selv. Interessant? Les videre i Harold Blooms Shakespeare-the invention of the human, Riverhead books, 1998.