Fornøyelig metalitteratur

En av de mest merkverdige bøkene jeg leste i fjor var Alan Bennsts En uvanlig leser. Nå har vi tatt denne høyst uvanlige lille boka inn på biblioteket, og jeg anbefaler alle som vil ha en lettlest og spesiell leseopplevelse å ta fatt på denne romanen. Boka handler om noe så enkelt-eller vanlig, for å spille litt på bokas tittel, som kjærlighet til litteraturen, men i form av ganske uvanlig leser, (derav tittelen) som dronning Elisabeth II av England. Boka er skrevet i en lett språkdrakt med mye humor med en typisk engelsk vittighet over seg, og jeg synest oversetteren har gjort en god jobb med å få frem en lett slentrende, litt snobbete og småpratete stiltone.

For hva skjer den dagen en bokbuss besøker Buckingham Palace, og Dronningen tilfeldigvis er på tur med hundene sine? Etter å ha fått låne en bok som ikke faller helt i smak, så låner hun en ny, og blir bokstavelig talt helt hekta. Hele hverdagen til dronningen blir nå konsentrert rundt litteraturen, og hun bare må diskutere bøker med menneskene rundt seg, enten det er statsministeren eller tjenerne sine. Hun ansetter sågar en av tjenerne sine, Normann, til å bli en litteraturassistent, eller amanuensis, som hun selv velger å kalle ham. Og ettersom historien utspiller seg, blir dronningen mer og mer besatt av bøkene-det er nesten som et sjokk for dronningen å møte bøkenes verden. Og hvorfor opplever dronningen denne plutselige og uvanlige fascinasjonen over litteraturens magiske grep kan en kanskje spørre seg? Hun forklarer det selv med at hun som dronning aldri har hatt en hobby, hun er et handlingsmennneske, og da passer det seg ikke å lese bøker. Denne holdningen går hun imidlertid sterkt tilbake på senere: "Hvorfor skulle offentligheten bry seg om hva jeg leser? Dronningen leser. Det er alt de trenger å vite. `Og hva så?`tenker jeg de fleste vil si til det." (s.44)

En uvanlig leser kan godt kalles en metaroman, altså litteratur som diskuterer/refererer til litteraturen og skriveprosessen og er et kjent og velbrukt motiv opp gjennom historien. Mest kjent er kanskje Miguel de Cervantes Don Quijote, en mesterlig og ironisk ridderoman hvor leseren virkelig får brynt seg på ulike historier som relateres til det å fortelle en historie og spørsmål knyttet til litteraturens verden. Hvis du er interessert i mer moderne forfattere som skriver metalitteratur kan nevnes Paul Auster og Umberto Eco.

En ny Mad Hatter

Jeg ble hekta på Alice i Eventyrland etter Oxfordturen som jeg var på i mars. I de forskjellige turistbutikkene jeg besøkte fantes nemlig masse effekter knyttet til denne historien, og sågar en egen butikk (!) viet denne Alice. Da jeg begynte å lese litt i de forskjellige brosjyrene forstod jeg etterhvert at denne byens uvanlige fascinasjon for denne historien hadde sin naturlige forklaring. Ettersom forfatteren Lewis Carroll (1832-98) faktisk var fra Oxford, og  i tillegg underviste ved Universitetet, forstod jeg mer av markedsføringen av denne lille boka. Selvsagt ble det en liten utgave med hjem..Boka ble faktisk betraktet som ganske banebrytende i sin tid, på grunn av sin rene underholdningsverdi uten noen åpenbar oppdragende hensikt. 

Før Oxford hadde jeg kun et fjernt minne om tegnefilmen om Alice, og har vel betraktet dette som en barnebok. Men etter å ha lest boken om den lille jenta som faller ned i tunnelen og havnet i et drømmeaktig/marerittaktig landskap (alt ettersom hvordan en ser det) innser jeg at denne historien har flere nivå ved seg som gjør den aktuell til en langt bredere leserskare enn jeg først hadde antatt. 

Lewis Carroll; eller Charles L. Dodgson som han egentlig het, fant opp historien om Alice på en rotur Themsen den 4. juli 1862. Tilhørerne var tre små Liddell-jentene Lorina (13) Alice (10) og Edith (8). De ble så begeistret for historien at de ba han skrive den ned, noe som etter noen år resulterte i den utgaven vi i dag kjenner som Alice`s Adventures in Wonderland (1865). Boka var en periode den mest populære i England, og Dronning Victoria skal ha elsket denne fantasifulle og drømmeaktige historien. I 1871 kom oppfølgeren Alice gjennom speilet/Through the Looking-Glass.

Kort fortalt begynner eventyret til Alice ved at hun sovner (drømmer hun?) og faller ned i den lange tunnelen, som til slutt ender i nettopp eventyrland, og dramatikken begynner umiddelbart, stadig kommer den tapre jenta opp i absurde situasjoner, dyr som har lange retoriske diskusjoner med henne, og hun går stadig gjennom forandringer; hun går fra å være 10 cm til å bli 3 meter høy, til å havne i en oversvømmelse av gråtte tårer. 

Mye av historien om Alice er knyttet til logikk, og teksten bugner av typisk tørr engelsk vidde og humor, underbygde setninger og ordspill som gjør at jeg tenker på Shakespeares språkdrakt. I en sekvens sier f.eks Alice: I can`t explain myself, I`m afraid, sir, because I`m not myself you see.

Sjangermessig regnes Lewis historie som kanskje det fremste eksemplet på nonsenslitteratur nettopp på grunn av det "tullete" språket, uten at litteraturen kan kalles det samme av den grunn. Personlig liker jeg historien så godt fordi den fremmer tanken om fantasiens frie løp, kampen der det gode vinner over det onde og de på alle måte fantastiske karakterene som du blir kjent, som the busy rabbit som stadig springer rundt Alice. Ellers er jo både The Mad Hatter og The Dutchess uforglemmelige karakterer i denne lille romanen. Både Mad Hatter og The Dutchess kan du stifte nærmere bekjentskap med i mars neste år, når Tim Burtons filmadapsjon av boka kommer. Han har valgt sin gode venn Johnny Depp til å rollen som Mad Hatter, og den onde dronningen har han valgt å gi sin kone (!) Helena Bonham Carter. Jeg er stor tilhenger av alle tre, så jeg kommer garantert til å se filmen. Lysten ble heller ikke mindre etter å ha sett traileren. Ta en titt nedenfor og se om du er enig. Mens du venter på filmen kan du jo lese boka, vi har den på biblioteket;)

Et lite dikt før helga

Her får dere presentert diktet fra William Wordsworth som kanskje i dag fremstår som hans mest berømte. Sammen med kameraten Samuel Taylor Coleridge satte disse to for alvor fart på den romantiske perioden i engelsk litteratur, noe som ble manifestert i diktsamlingen deres  Lyrical Ballads i 1798. 

I Wandered Lonely As A Cloud

 

I WANDERED lonely as a cloud
That floats on high o'er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
A host, of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
And twinkle on the milky way,
They stretched in never-ending line
Along the margin of a bay: 
Ten thousand saw I at a glance,
Tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced; but they
Out-did the sparkling waves in glee:
A poet could not but be gay,
In such a jocund company:
I gazed--and gazed--but little thought
What wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
In vacant or in pensive mood, 
They flash upon that inward eye
Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils

Ut og reise snart?

Trenger du litt annerledes reiselitteratur? Nedenfor følger min uformelle og "random selected" oversikt over romaner som tar pulsen på to verdensmetropoler; Paris og London:

Paris

1. Victor Hugo: Ringeren i Notre-Dame (1831)

Paris kryr av vakre bygninger og arkitektoriske kunstverk, og hvis du først skal til denne byen kommer du ikke unna et besøk til denne historiske katedralen. Og en god måte å tilnærme seg katedralen uten å faktisk være der er jo nettopp å lese denne tragiske, men dog så romantiske historien. Den pukkelryggede ringeren Quasimodo og hans ubetingede kjærlighet til den vakre sigøynerjenta Esmerelda danner rammene for den dramatiske historien som utspiller seg i denne romanen, lagt til Paris i renessansen. Den er bygd opp med et dramatisk høydepunkt der Quasimodo tilslutt befinner seg i en uutholdelig situasjon der han, ensom i tårn, opplever at hele det franske samfunnet marsjerer mot ham..

2. Michael Wallner: April i Paris (2006)

Wallners roman utspiller seg i et Paris i krig. Året er 1943 og tyskeren Michel Roth er tolk under harde forhør av motstandsfolk i et okkupert Paris. På fritiden legger han imidlertid om til en helt annen stil, han tar på seg dressen sin og  kaller seg Antoine og flanerer brosteinsgatene som en ekte pariser..  Dette danner bakgrunnsteppe for den egentlige historien  i romanen; Michel treffer kvinnen Chantal, og før noen av dem har rukket å fortelle hverandre hvem de egentlig er, har de falt for hverandre.  April i Paris er en annerledes thriller om krig og kjærlighet, om tilfeldige møter i Paris hvor samtidig det blir tematisert at livet handler om å ta skjebnessvangre valg.

3. Gustave Flaubert: Fredrik Moreau. En ung manns historie (1869)

Her er historien om Fredrik som lever livet sitt midt i februarrevolusjonen i Frankrike i 1848. Han er en politisk opportunist og lever et omflakkende liv, også på kjærlighetsfronten. Han har en evig fascinasjon for den gifte overklassekvinnen fru Arnoux som han aldri klarer å glemme. Romanen gir et inngående bilde av den revolusjonære tilstanden i Paris våren og sommeren 1848 med plyndringen av slottet Tuileriene, kampene om Palais Royle og det endelige oppgjøret mellom det konservative borgerskapet og de revolusjonære arbeidermassene i mai og juni 1848.

London

1. Nick Hornby: Tribunefeber (1988)  

Er du så heldig at du skal til London i sommer, hvorfor ikke ta for deg Nick Hornbys friske roman som utspiller seg i Nord-London? Hvis du i tillegg er fotballgal og det er denne sporten som i det hele tatt har dratt deg til byen, så er denne romanen selvsagt er must. Romanen skildrer det absurde følelsesmessige engasjementet knyttet til fotball og favorittlaget Arsenal. Men Tribunefeber er også en roman som tematiserer maskulinitet, klasseskiller og om vanskelighetene voksenlivet fører med seg; en moderne roman om det moderne London med andre ord.

2. Charles Dickens: Oliver Twist 

Kanskje ikke den mest oppdaterte romanen om London, men likefullt gir denne romanen et levende og karismatisk bilde på 1800-tallets fattig-London skildret gjennom foreldreløse Olivers møte med byen etter at han har rømt fra barnehjemmet. Her får du møte personligheter som Olivers kamerat Artfull Dodger og barnehjemsbestyreren Mr. Bundle skildret slik bar Dickens klarer det. Romanen gir et veldig godt bilde på de kummerlige forholdene fattige barn i London levde under på denne tiden, og gir et realistisk bilde på et London preget av store sosiale skiller og urettferdighet, en klassiker!

3. Zadie Smith: Hvite tenner (2001)

Hvis du ønsker et flerkulturelt blikk på London, hvorfor ikke prøve Zadie Smiths Hvite tenner? Denne romanen skildrer Nordøst-London, og beskriver stemmene til indere, bangladeshere og jamaicanere i denne bydelen.  Vi får treffe tre familier, og får oppleve hverdagen til disse menneskene. Det handler om identitet, tilhørighet, rase og religion i i etterkrigstidens flerkulturelle London. Romanen har mye humor, og er skrevet på en levende måte som gjør at man virkelig føler at man er i London. En absolutt leseverdig roman om en fargerik by.

Hvis du er interessert i reiselitteratur foreslår jeg også Tove Nilsens Kretadøgn (2003), Göran Tustrøm India-en vinterreise eller klassikeren Stemmene fra Marrakesch: opptegnelser etter en reise (1982) av Elias Canetti. God tur-enten den kun blir i hodet eller virkeliggjort!

Jane Austen

For tiden holder jeg på med en biografi om Jane Austen som jeg kjøpte da jeg var i Oxford. Jeg har alltid likt hennes romaner, og det er interessant å lese mer om denne myteomspunnede kvinnen som skrev så ironisk om kjærlighet. For det må være noe med disse romanene denne forfatteren skrev, som gjør at lesere ennå lar seg fascinere av skikkelser som Mr. Darcy og Elizabeth Bennet. Ikke minst må jo disse historiene ha noe for seg; romanene blir jo stadig adaptert til film. 

Jane Austen ble født 16 desember 1775 og vokste opp i Hampshire på en prestegård. Hun var nest yngst i en søskenflokk på åtte og hadde et spesielt nært forhold til sin søster Cassandra.  Åtte år gammel ble hun sendt på pensjonatskole i Oxford. Jane fant tidlig ut at hun likte å skrive, og skal ha begynt allerede som elleveåring å skrive surrealistiske historier og parodier som familien hennes hadde stor glede av. Janes far skal hele tiden ha oppfordret henne til å skrive, og familien hennes var i det hele opptatt av intellektuelle sysler som å spille skuespill med nære venner. Jane Austen gav oss seks glitrende romaner i løpet av sitt korte liv. Sense and Sensibility - Fornuft og følelser (1811), Pride and Prejudice - Stolthet og fordom (1813), Mansfield Park (1814), Emma (1816), Northanger Abbey og Persuasion - Overtalelse kom ut etter forfatterens død (1818). 

Om selve livet Jane Austen førte vet vi faktisk svært lite om. Selv om hennes romaner stort sett handler om å finne den store kjærligheten, ble Jane paradoksalt selv aldri gift. Hun skal riktignok ha vært forlovet med en rik godseier en stund, men brøt forlovelsen like etterpå.  Hun levde hele sitt liv med familien rundt seg i et lite hus sammen med søsteren og moren like i nærheten av brødrene sine i Bath. Forfatteren var lenge plaget av sykdom og døde 41 år gammel, muligens av tuberkolose.

Det er nok flere grunner til at Austens romaner fortsatt har sin populæritet, nesten 200 år etter at de ble gitt ut. Settingen i romanene er nok eksotisk nok for de fleste; satt til den engelske landbyen med blikket rettet mot overklassens møte med kjærligheten, ekteskapet, familie og venner. Personlig liker jeg Austens romaner fordi de har så mange forskjellige nivå. Ved første øyekast er det jo enkle kjærlighetsromaner hvor karakterene må gjennom en rekke prøvelser og hendelser for å finne den rette. Men Austens romaner er så mye mer enn dette. Jeg liker den vittige og ironiske tonen romanene har; hun har hele tiden et lett distansert forhold til sine karakterer, spesielt får bipersonene i romanene gjennomgå, som ofte blir karikerte og latterliggjorte. Jane Austens romaner kan også leses som en kritikk av overklassens stive regler og konvensjoner, med ting som bør bli sagt eller bør bli gjort. I tillegg tar forfatteren for seg de rigide og kjønnsbestemte arvereglene som gikk i dårlig favør til kvinner 1800-tallet, som du blant annet kan lese mer om i Stolthet og fordom. 

Det blir stadig lagd nye filmer basert på Austens romaner og hennes liv, noe som må gjøre forfatteren attraktiv med tanke på adapsjonsoppgaver. Her er en liste over TV-serier og filmer som er verdt å kikke litt nærmere på:

TV-serien Stolthet og fordom med Jennifer Ehle og Colin Firth (1995)

Overtalelse fra 1995 i Roger Mitchells regi, med: Amanda Roth, Ciaran Hinds, Susan Flatwood

Fornuft og følelser fra 1995, regi: Ang Lee, med: Emma Thompson, Kate Winslet og Hugh Grant

Emma fra 1996, regi: Douglas McGrath, med: Gwyneth Paltrow, Jeremy Northram, Greta Scacchi

Mansfield Park fra 1999, regi: Patricia Rozema, med: Frances O`Connor, Harold Pinter, Johnny Lee Miller

Clueless fra 1995, regi: Amy Heckerling, med: Alicia Silverstone og Brittany Murphy (moderne LA-versjon av Emma) 

Stolthet og fordom fra 2005, regi: Joe Wright, med: Keira Knightley, Donald Sutherland, Matthew MacFayden

Den Unge Jane Austen fra 2007, regi: Julian Jarrold, med: Anne Hathaway, Julie Walters, James McAvoy

I tillegg har vi disse bøkene på biblioteket: Stolthet og fordom, Fornuft og følelser, Emma, Overtalelse (kun i eng.utg.) samt Mansfield Park. 

Blackwell Bookshop - a glimpse of heaven

Jeg var nylig i Oxford, og måtte selvfølgelig innom Blackwell, Storbritannias største bokhandel, og besøket på den historiske bokhandelen svarte definitivt til forventningene. Kunne sikkert brukt en hel dag på denne butikken med sine 930 kvadratmeter og fem km med bokhyller.. Synes det passer seg med et lite bloginnlegg om den lille butikken som til slutt skulle bli en litteraturinstitusjon i Storbritannia og banebrytende bokhandel på flere områder.

Blackwell Bookshop åpnet i Broad Street i Oxford i 1879 av Benjamin Henry Blackwell. Han var sønn av en bibliotekar og vant til å omgi seg med litteratur. Opprinnelig var butikken ganske liten, men utvidet raskt til å ha både litteraturutsalg både upstairs og downstairs, og åpnet andre bokbutikker like ved Blackwells. Etterhvert som årene gikk utividet også familien Blackwell sin forretningsvirksomhet til å også omfatte forlag/trykkeri på Benjamins sønn, Basil Blackwells initiativ. J.R.R Tolkien fikk blant annet trykket sitt først dikt Goblin`s feet ved familiens hjelp. Deres "drive" for litteratur viste seg også fort ved at de mente at litteratur var for alle mennesker uavhengig av økonomi, og gav blant annet ut billigutgaver av Shakespeare. Men familiens interesse for bøker fikk også utslag i vakre praktutgaver , blant annet trykket de Brönte-søstrenes samlinger i en såkalt fineprinting.

I 1995 ble Blackwells den første bokhandel i Storbritannia til å bli en online-bookshop. I 1998 fikk London sin Blackwellbutikk, og i dag finnes over 60 utsalg i Storbritannia som bærer Blackwellnavnet, noe sådan nisjebutikker; som i Aberdeen som spesialiserer seg på oljeindustribøker. I dag drives fortsatt bokhandelen av Blackwell-familien. Ta deg en tur inn om Blackwells neste gang du er i Storbritannia. Avslutter med noen ord av den britiske forfatteren John Masefields betrakninger om bokhandelen i Broad Street:

There, in the Broad, within whose booky house

Half England`s scholars nibble books or browse.

Where`er they wander blessed fortune theirs.

Books to the ceiling, other books upstairs,

Books, doubtless, in the cellar and behind

Romantic bays, where iron ladders wind.

John Masefield (1878-1967)

humor fra Storbritannia

Jeg liker romaner som er uhøytidlige og morsomme, gjerne som du kan lese mens tv står på i bakgrunnen. Den britiske forfatteren Mark Haddon skriver nettopp slik litteratur. Jeg oppdaget først Haddon med hans roman Den merkelige hendelsen med hunden den natten som kom i norsk utgave i 2003. Den handler om 15 år gamle Christopher som har Asperbergs syndrom, og som etter å ha funnet naboens hund drept bestemmer seg for å løse gåten om hvem som har drept den. Romanen forundret meg med det spesielle fortellermessige grepet Haddon tar i denne boka. Romanen er ført i pennen av hovedkarakteren selv, som bestemmer seg for å skrive ned sine oppdagelser kring mordgåten han etterforsker. Roman fikk flere priser, blant annet Whitbread Book of the Year Award i 2003.

Jeg har nettopp tatt inn Haddons siste roman Noe til besvær (A Spot of Bother). Denne romanen handler om familefaren George Hall som nettopp har førtidspensjonert seg og ser fram til dager med jazz, historiske romaner og murerarbeid. Det går imidlertid ikke lang tid før handlingen eskalerer, mye på grunn av Georges oppdagelse av en mørk flekk som han selv diagnoserer som kreft. Og som om ikke det var nok, sliter også George på familiefronten. Hans kone bedrar han med hans tidligere kollega, og i tillegg står datteren Katies bryllup på terskelen, med en type som ikke akkurat er populær hos verken Ray eller kona Jean. Sønnen Jamie også sine betenkeligheter med bryllupet, og som skjult homofil ønsker han å ta med kjæresten Tony til søsterens bryllup. Handlingen i denne romanen går hele tiden hånd i hånd med Georges hypokondertendenser der selve bryllupet selvsagt blir det absolutte høydepunkt. Romanen passer for alle som vil ha en lettlest roman med tematikk knyttet til familie, kjærlighet og kommunikasjon.

Mark Haddon er i tillegg til å være forfatter også illustratør, og han har også skrevet en rekke TV-drama. Først og fremst er Haddon en kjent barne-og ungdomsbokforfatter, og hans roman Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en crossover-roman; den passer altså både for barn og voksne. Mark Haddon bruker en enkel, rett på sak type språkbruk i sine romaner, noe som kan minne litt om skrivestilen til Erlend Loe. Han klarer også å formidle vanskelige tema på en humoristisk og varm måte uten at det blir klisjeaktig. Jeg håper Noe til besvær en gang blir film-den hadde blitt en morsom britisk komedie. Men les boka først:-)

Rebellen Shakespeare

For tiden går Stormen av William Shakespeare på Rogaland teater; en oppsetning som er verdt et besøk for alle som ønsker å se et magisk stykke om hevn, kjærlighet og oppgjør med gamle fiender. Dikteren fra Stratford har produsert evige klassikere, og hans drama er selvsagt et must på et bibliotek. I siste forsyning fra kulturfondet fikk vi inn det historiske dramaet Henrik IV i gjendiktning ved Edvard Hoem. Dramaet er en fortsettelse på Richard II, og handler egentlig om prins Henry, ikke kongen Henrik som stykket er oppkalt etter. Dramaet begynner ved at det er opprør i landet, og kongen Henrik må forsvare landet og tronen. Prins Henry er imidlertid ikke like interessert i politikk og forsvar som sin far, og er mest opptatt av festing, jenter og å tilbringe tid med sin gode venn sir John Falstaff. Han er en beduggen og ufordragelig narr, men han har også en positivitet rundt seg; en livsbejanede karakter med andre ord. Blant annet har han en språkbruk som vil sjokkere de fleste. Henrik IV er like mye et dannelsesdrama som et historisk et, ettersom mye av tematikken kretser rundt Henrys prosess mot det å ta over tronen og gjøre seg fortjent til tittelen som prins. 

Shakespeares drama har fått et ufortjent rykte på seg som vanskelig tilgjengelige med en ganske komplisert språkbruk. Til dels er dette sant, men Shakespeare skrev for folket, og dramaene hans har i så måte alltid vært kommersielle. Som dramatiker opponerte han mot gamle teaterkonvensjoner; blant annet bryter han med reglen om enhet i tid, sted og handling.  I tillegg blander han det høyverdige med det mer lavmålsaktige, dramaene handler ofte om opphøyde karakterer, men en vil ofte også finne innslag av fyll, vulgariteter og tragikomiske innslag i hans drama. 

Shakespeare slutter aldri å fascinere meg, mye fordi karakterene er så sammensatte. De fleste karakterer hos Shakespeare har en kompleksitet hos seg som gjør at de ikke kan settes i bås. Den amerikanske litteraturforskeren Harold Bloom skriver mer om dette i sin Shakespeare-guide; der han faktisk setter frem den sterke påstanden om at dikteren har vært med på å forme oppfatningen av hvordan vi i den vestlige verden ser på oss selv. Interessant? Les videre i Harold Blooms Shakespeare-the invention of the human, Riverhead books, 1998.