Jon Fosse

Vi har nettopp fått inn dramastykket Desse auga av Jon Fosse. Dette stykket hadde sin urpremiere i fjor under kulturbyfeiringen. Det ble satt opp som en utendørssetting på Lundsneset, og det må ha vært en fantastiskt opplevelse med fjell og hav i bakgrunnen som må ha gitt en storslagen effekt. Stykket tar for seg et par i to faser i livet, først når de møtes ved havet og forelsker seg, og senere når de har blitt gamle. Dramaet tematiserer spørsmål som hvor vi kommer fra og hvor vi går hen. Legg gjerne igjen en kommentar her hvis du var så heldig å være der. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest mye dramatikk av Jon Fosse. Best kjenner jeg han som oversetter. Da tenker jeg spesielt på hans oversettelse av den britiske dramatikeren Sarah Kanes verker, som jeg skrev om i hovedoppgaven min. 

Jon Fosse regnes kanskje for å være den fremste av nålevende og europeiske dramatikere. Han ble for alvor kjent her til lands på 90-tallet, da han også opplevde internasjonal suksess. Fosse ble født i 1959 i Haugesund, oppvokst i Stradebam i Kvam i Hardanger og bor i dag i Bergen. Han debuterte i 1983 med romanen Raudt, svart. Hans første skuespill kom i 1994; Og aldri skal vi skijlast. Fosse er en allsidig forfatter som har skrevet både romaner, noveller, dikt, barnebøker, essays og som sagt en omfattende dramatikk. Av kjente barnebøker kan boka Uendeleg seint nevnes (1989), som var et samarbeid med Alf-Kaare Berg og som han fikk Nynorsk Barnelitteraturpris for. Hans verker er oversatt til over førti ulike språk og han har blant annet blitt kalt den nye Ibsen på grunn av sin sin evne til å nå ut til folket. Ibsenkoblingen hos Fosse finner vi også i det faktum at han tar i bruk den retrospektive metode som vi også kjenner igjen fra Ibsen; ting som har skjedd i fortida blir avdekket i løpet av dramaet og får avgjørende konsekvenser for handlingen og karaktererene i stykket.

Det første som kanskje slår en når en tenker på Fosses dramatikk er hans nynorsk, som også har blitt mye parodiert opp gjennom tidene. Fram til 90-tallet ble han også dramatikken hans sett på som utilgjengelig og vanskelig. Etter 90-tallet har imidlertid synet på Fosse gradvis forandret seg. 

Rent tematisk handler mye av Fosses dramatikk om døden, kjærligheten, sorg og savn. Personene er fåmælte, ofte knyttet til kystkulturen på Vestlandet. Når en snakker om Fosses dramatikk er det allikevel ikke selve tematikken som er den mest sentrale. Fosse er opptatt av kommunikasjon mellom mennesker, samtaler mellom folk, det som blir sagt og det som ikke blir sagt. Ofte snakker vi også om Fosse-stilen når vi omtaler hans dramatikk; det handler om selve stildraget, som er ganske spesielt. Hvis du leser et Fossestykke vil du oppdage at det myldrer av repitisjoner, ord og vendinger blir gjentatt og en opplever en slags rytme i teksten. Slik sett minner mye av dramatikken hans om såkalt absurd drama slik vi for eksempel kjenner det fra Beckett. Når det gjelder det rytmiske i Fosses dramatikk så kan kanskje det spores tilbake til hans ungdom da han spilte i et band. Han har alltid vært opptatt av den lydlige, musikalske kvaliteteten ved teksten. Teksten som sådan er kanskje viktigere enn historien som blir fortalt i Fosses dramatikk. Det er nemlig ikke lett å gi et handlingsreferat fra et Fosse-stykke hvis du har sett det oppført.

Hvis du er interessert i Jon Fosse kan du se Ylajali som går på Rogaland teater i disse dager. Stykket er delvis basert på Knut Hamsuns roman Sult, og har form av en indre monolog som viser oss det komiske i "tilværelsens uutholdelige letthet" som det heter fra teateromtalen. Vi har også et godt utvalg av hans dramatikk på biblioteket, bl.a Draum om hausten (1999), Dødsvariasjonar (2002) og Besøk, Vinter, Ettermiddag: tre skodespel (2000).