For hva skjer den dagen en bokbuss besøker Buckingham Palace, og Dronningen tilfeldigvis er på tur med hundene sine? Etter å ha fått låne en bok som ikke faller helt i smak, så låner hun en ny, og blir bokstavelig talt helt hekta. Hele hverdagen til dronningen blir nå konsentrert rundt litteraturen, og hun bare må diskutere bøker med menneskene rundt seg, enten det er statsministeren eller tjenerne sine. Hun ansetter sågar en av tjenerne sine, Normann, til å bli en litteraturassistent, eller amanuensis, som hun selv velger å kalle ham. Og ettersom historien utspiller seg, blir dronningen mer og mer besatt av bøkene-det er nesten som et sjokk for dronningen å møte bøkenes verden. Og hvorfor opplever dronningen denne plutselige og uvanlige fascinasjonen over litteraturens magiske grep kan en kanskje spørre seg? Hun forklarer det selv med at hun som dronning aldri har hatt en hobby, hun er et handlingsmennneske, og da passer det seg ikke å lese bøker. Denne holdningen går hun imidlertid sterkt tilbake på senere: "Hvorfor skulle offentligheten bry seg om hva jeg leser? Dronningen leser. Det er alt de trenger å vite. `Og hva så?`tenker jeg de fleste vil si til det." (s.44)
En uvanlig leser kan godt kalles en metaroman, altså litteratur som diskuterer/refererer til litteraturen og skriveprosessen og er et kjent og velbrukt motiv opp gjennom historien. Mest kjent er kanskje Miguel de Cervantes Don Quijote, en mesterlig og ironisk ridderoman hvor leseren virkelig får brynt seg på ulike historier som relateres til det å fortelle en historie og spørsmål knyttet til litteraturens verden. Hvis du er interessert i mer moderne forfattere som skriver metalitteratur kan nevnes Paul Auster og Umberto Eco.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar