Sårt om sorg og savn

Rett før helga fikk vi en ny forsyning fra kulturfondet, og nyskjerrig som jeg er på bøker, måtte jeg selvfølgelig kikke igjennom dem. Og overraskelsen ble stor da jeg dro kjensel på et av forfatternavnene. Gaute Mikal Sortland som nettopp har debutert med romanen Johan på Samlaget, har jeg nemlig gått i klasse med i ni år. Kjekt å se at han har fått publisert noe, jeg husker han hadde en skriveglede allerede på barneskolen. Og det er en 

god debut Gaute kommer med: "Spennende og talentfull forfatter" (Linda Kaspersen, Adresseavisen), "En oppløftende debut fra en forfatter som har god grunn til å skrive videre." (Arnstein Olaisen, Haugesunds avis)

Det er et tung tema som blir behandlet i Johan. Tematikken kretser rundt temaet sorg og savnet etter en lillesøster som aldri fikk sjansen til å leve opp. Hovedpersonen Johan våkner opp første dagen i sommerferien og vet at alt er forandret siden lillesøsteren døde. Han sliter med skyldfølelse ettersom hun døde etter å ventet på kaien og deretter falt uti vannet siden Johan var litt for sein med å komme tilbake. Det er et fint fortellermessig grep i romanen, som stadig skifter mellom nåtid og fortid, der fortiden blir skildret i kursiv. Romanen er også skildret gjennom Johans øyne, noe som fører til en var og sår skildring av et barns møte med sorg og erfaringene han drar av søsterens død, blant annet det faktum at de voksne behandler han annerledes etter hendelsen. Romanen kan kalles en crossoverroman, fordi den passer både til barn og voksne-til barn fordi den er lettlest (en såkalt kortroman med sine korte 78 sider) men også fordi perspektivet er skildret fra et barns synsvinkel og erfaringer. Romanen er bygget opp som to parellellhistorier, der ulykkesdagen og sommerdagen blir vevd sammen og bygd opp mot et dramatisk høydepunkt der disse parallellhistoriene veksler mellom undergang og overlevelse. Men med sin avanserte skrivestil og spesielle tone passer romanen like godt for voksne. For det er lett å se at forfatteren har brukt tid på å finne sin stil i roman; lavmælt, sår og melankolsk stemning er fint gjennomført. Det skjer ikke mye på det ytre plan i romanen, handlingen er strippet for unødige detaljer. Slik sett minner skrivestilen mye om en novelle, og med sine få sider er det også lett å se koblingen til denne sjangeren. 

Med et så alvorlig tema kunne kanskje tro at det ble en tung lesning av denne debutromanen. Men det blir aldri for depressivt i Johan, og romanen har også noen episoder som er ganske komiske. Det finnes altsås tegn på håp og lyspunkter i romanen selv om alt er mørkt-et optimistisk syn om at fremtiden kanskje likevel blir god.  Nedenfor kan du se et videoinnlegg der Gaute leser fra Johan. Vi avanserer stadig teknisk her på Biblioteksbloggen:-)